St Hallvard

Nå er det jammen på tide med en liten tekst i serien Dagens helgen. I dag er det nemlig St. Hallvards dag. Du kjenner ham kanskje fra Oslos byvåpen, for St Hallvard er Oslos skyttshelgen. St Hallvard var fra Drammen, men ble etter sin død flyttet til Oslo. Først til Mariakirken og senere til St Hallvards kirke.

Les den spennende historien om gutten som døde fordi han ville hjelpe et menneske i nød:

http://www.katolsk.no/biografi/hallvard.htm

En tur til IKEA

Etter å ha bodd en stund uten gardiner og uten særlig mange lamper var det på tide å ta turen til IKEA. Jeg er nok en av dem som synes IKEA har mange fine ting, men som liker dem best fra behagelig avstand. Det vil si hjemme i soffaen når jeg blar i en katalog og planlegger handleturer jeg innerst inne vet at jeg aldri kommer til å gjennomføre uansett. For det slår jo aldri feil. Man blir svett på IKEA. Og man blir sur.

Så sur at man tenker at folk med unger burde holde seg unna, at de burde handle andre steder. Og de som breier seg med de gule baggene sine og handlevognene burde handle andre steder. For ikke å snakke om de som står fortapte og bare måper, med en eller annen gjenstand i hendene. De burde definitivt handle andre steder. De er kort og godt i veien. Alle sammen. Og alle tingene er i veien også, for det er jo selvsagt altfor mange ting. Det er ufyselig mange ting. Kan noen trenge alt dette?

Det hjelper ikke at man går og spiser köttbullar før man har rukket å se en eneste nyttig dings med et artig navn. Det hjelper i allefall ikke nok.

Men altså. Jeg trengte virkelig gardiner og lamper, for uten dette blir det for lyst og for mørkt og aldri akkurat passe. Så jeg bestemte meg. På en lørdag formiddag, sola skinte og jeg hadde mest lyst til å finne meg en park og bli der. Men jeg gjorde det jeg burde har gjort for lenge siden. Jeg bare gikk. Hele veien, fra Gamlebyen til IKEA.

Turen gikk langs idylliske Alna-elva. Den siste biten, fra Alnabru til Furuset, er ikke mye så å skryte av, men da skjønner man i det minste at man er på rett vei. IKEA kan jo ikke ligge ved en liten skogsbekk. Det er umulig. Og man skal jo på IKEA uansett, så det gjør jo ikke noe om humøret ødelegges bittelitt av trafikkmaskinen... Turen er dokumentert i lysbildeshovet til høyre! Minus IKEA-delen, for det har man jo kataloger til.

God tur!

Blankets - en perle

Det finnes noen ikoniske fortellinger - og ingen er mer ikoniske enn fortellinger om den første forelskelsen, det første kysset og den første gang en "gjorde det".

Grunnen til at de er ikoniske er sikkert fordi de er så skjellsettende. Likevel er jeg lei av ikon-historier. Jeg synes Hollywood har tømt dem for innhold og gjort historiene hule.

Av denne grunn har jeg lenge skydd klassikeren innen grafiske romaner/tegneseriebøker, "Blankets" ("tepper" på norsk), fordi bokas egenreklame sier at det er en fantastisk fortelling om den første forelskelsen:
"A rarity: a first-love story so well remembered and honest that it reminds you what falling in love feels like … achingly beautiful." -- Time Magazine
"Blankets is a great American novel. -- Andrew D. Arnold, Time
"Thompson manages to explore adolescent social yearnings, the power of young love and the complexities of sexual attraction with a rare combination of sincerity, pictorial lyricism and taste." -- Publishers Weekly

Kanskje dumt, egentlig, å anta at det er praktisk mulig at ei bok på nesten 600 sider bare skal være en gjentagelse av gamle klisjeer om den føste kjærligheten. For boka er veldig mye mer. Den handler om forholdet mellom to brødre, om forholdet til en streng og allmektig Gud og nesten like strenge og allmektige foreldre og om ikke bare å føle seg anderledes men faktisk være anderledes. Alle disse temaene er ikoniske, men Thompson greier å fylle dem med en nerve og intensitet som gjør boka til en stor leseropplevelse.

Gudegave - rabarbra

Da jeg var liten og måtte gå på skolegudstjeneste, var det en historie presten pleide å fortelle som gjorde et dypt inntrykk på meg. Det handlet om en fattig indianer i USA (presten sa selvfølgelig Amerika, men det er en annen historie). Da han døde fant de et brev han gikk med på innerlomma. I brevet sto det at han skulle leve godt på statens bekostning, siden han var en krigshelt fra annen verdenskrig. Mannen hadde alltid gått med dette brevet - men kunne ikke nyttiggjøre seg av det fordi han var analfabet. Slik, sa presten, var vi også. Gud ville gi oss en gave, slik staten ville gi indianeren en gave. Men en gave krever også at mottakeren forstår og verdsetter den.

Denne historien minner meg om rabarbra. Det gjør nesten vondt å se all rabarbraen som står og strutter i mai og juni og som vokser seg alt for stor i juli og august (rabarbraplanta må høstes og trimmes for å holde seg bra helt ut i høsten). Det spiller ingen rolle om en har hagen full av rabarbra når en ikke kan nytte seg av den. Og rabarbra er virkelig en gudegave.

Det finnes mange sorter rabarbra, men de som har røde stilker er de beste. Jeg lager rabarbrasuppe med oppkuttet rabarbra, sukker og litt vann. Dette får koke noen minutter - og så moser jeg bitene litt. Rabarbrasuppe kan spises både varm, lunka og kald. En god eplekakeoppskrift blir enda bedre om en erstatter halvparten eller alle eplene med rabarbra. Men dronninga av oppskrifter er smuldrepai med rabarbra!

Simon's Cat 'Cat Man Do'

Når en selv er litt uinspriert, må en stjele fra andre. Denne er veldig bra.

Alle aprilsnars mor?

Ikke egentlig, men kanskje den mest kjente. Innslaget er fra 1957 på BBC om den sveitsiske spaghetti-innhøstingen. Det var etter sigende svært mange briter som ringte TV-stasjonen og ba om utfyllende opplysninger, slik at de også kunne få tak i sitt eget spaghettitre.

Det er lett å le av, men når jeg tenker etter, aner jeg faktisk ikke hva kapers egentlig er eller hva som skiller grønne og svarte oliven. Faktisk har jeg overbevist kjærsten min om at kapers er fra alger, og at fiskere får garnet fullt, men det er langt fra like morsomt.

Anbefaling - This is England

Selv om denne filmen har alt - en god historie, gode skuespillere og god musikk - vil jeg aldri se den igjen. For på tross av at det er lite vold i filmen, er filmen brutal og vond. Det er en nydelig og grusom historie om lille, frekke Shaun som har mista faren sin i Falklandskrigen, som blir mobba på skolen og som er så alt for lett å rekruttere til den høyreekstreme delen av skinheadskulturen.

Filmen er også en stilstudie i tidlig 80-tall, skamusikk og ulike sider av skinheadkulturen. Medlemmer av denne kulturen spenner politisk fra langt mot venstre til langt mot høyre, og det de har felles er først og fremst hår- og klesstil og paradoksalt nok - en forkjærlighet for musikk med røtter fra Jamaica; ska.

Jeg så filmen med fasinasjon og et stort ubehag, for selv i de nydeligste scenene vet en at noe grusomt er i ferd med å skje. Ubehaget ble ikke mindre av å lese om tagging som oppfordrer til å drepe muslimer i nettutgaven av Dagbladet og av å se filmen "Fitna" på Youtube.