Gudegave - rabarbra

Da jeg var liten og måtte gå på skolegudstjeneste, var det en historie presten pleide å fortelle som gjorde et dypt inntrykk på meg. Det handlet om en fattig indianer i USA (presten sa selvfølgelig Amerika, men det er en annen historie). Da han døde fant de et brev han gikk med på innerlomma. I brevet sto det at han skulle leve godt på statens bekostning, siden han var en krigshelt fra annen verdenskrig. Mannen hadde alltid gått med dette brevet - men kunne ikke nyttiggjøre seg av det fordi han var analfabet. Slik, sa presten, var vi også. Gud ville gi oss en gave, slik staten ville gi indianeren en gave. Men en gave krever også at mottakeren forstår og verdsetter den.

Denne historien minner meg om rabarbra. Det gjør nesten vondt å se all rabarbraen som står og strutter i mai og juni og som vokser seg alt for stor i juli og august (rabarbraplanta må høstes og trimmes for å holde seg bra helt ut i høsten). Det spiller ingen rolle om en har hagen full av rabarbra når en ikke kan nytte seg av den. Og rabarbra er virkelig en gudegave.

Det finnes mange sorter rabarbra, men de som har røde stilker er de beste. Jeg lager rabarbrasuppe med oppkuttet rabarbra, sukker og litt vann. Dette får koke noen minutter - og så moser jeg bitene litt. Rabarbrasuppe kan spises både varm, lunka og kald. En god eplekakeoppskrift blir enda bedre om en erstatter halvparten eller alle eplene med rabarbra. Men dronninga av oppskrifter er smuldrepai med rabarbra!