Valentinerforbannelse

Jeg har et anstrengt forhold til Valentinsdagen. Jeg vet ikke helt når det begynte - kanskje da jeg tidlig i 20-åra leste at Posten regnet med en million brev og kort denne dagen. Etter mye grubling kom jeg fram til at dette måtte gjelde bare Norge og ikke på verdensbasis. Og siden begynnelsen av 20-åra skal være høydepunktet (noe jeg virkelig håper er feil) i kvinners liv, mente jeg at minst ett kort måtte komme til meg. Det er tross alt to millioner hunkjønn i landet, noen veldig gamle og noen veldig unge. Trenger jeg si at jeg ble deprimert da det ikke kom et eneste kort?!

Eller kanskje det var flere år senere, da jeg tilsto overfor ei jente i Namibia, Hilma, at jeg aldri hadde fått et Valentinskort. Etter at hun greide å la være å fnise (det tok evigheter) utbrøt hun "but what is wrong with you!?".

Siden det ennå var noen dager igjen til den store dagen mobiliserte jeg både en kamerat og en potensiell kjærste (som nå er min samboer) slik at de sendte meg elektroniske kort denne dagen. Og så kunne jeg triumfere over stakkars Hilma som akkurat dette året fikk - åh...he he - nøyaktig null kort.

Eller kanskje det var flere år etter det igjen, da jeg hadde avtalt med min samboer at vi skulle møtes for å feire dagen. Han dukket aldri opp, fordi han fant ut at dagen var noe tull. I sinne kastet jeg meg over smågodt og et Rocky-blad (jeg skal introdusere dette i en annen sammenheng). Plutselig, i det jeg hadde tatt en stor, seig pastill (av typen lakris med et blått eller hvitt overtrekk) hørte jeg en grusom lyd. Inni meg bad jeg en stille bønn om at det måtte være en produksjonsfeil med lakrispastillene slik at de hadde blitt fylt med grus, men egentlig visste jeg hva som hadde skjedd.

Jeg hadde revet opp en rotfylling utført mindre enn et år i forveien. En rotfylling så grusom at tannlegen midt under inngrepet hadde ropt i fortvilelese og raseri "jeg orker ikke mer! Skal vi nå ikke trekke hele tanna!". Det kostet meg alt i alt over 4000.

Derfor hadde jeg i år flyttet dagen en dag fram. Jeg og min samboer skulle feire dagen den trettende, det vil si i dag. Slik skulle vi (eller rettere sagt - jeg) lure skjebnen. Vi skulle gå på teater, og jeg hadde planlagt at vi skulle være glamorøse og drikke champagne.

Det skulle være ganske nøyaktig nå, faktisk. Men her sitter jeg - utrolig uglamorøs i morgenkåpe og med bad-hairday, ganske så sjuk og med en enda sjukere samboer. Jeg tror moralen er at jeg bør gi opp hele dagen og heller kjempe for romantikk sånn i det daglige.

For den som ikke har gitt opp dagen kan jeg anbefale denne filmen.