Leilighetseieren som forsvant fra bloggen

Det var dette med spa jeg skulle skrive om, men det ble så vanskelig. Ikke fordi spa ikke var en fantastisk opplevelse. Det var virkelig helt fantastisk. Og ikke fordi jeg er fersk leilighetseier. Jeg er det, og jeg bruker hver ledige stund til å kjøpe hvitevarer på finn og bære dem hit og dit. Men det var ikke det som gjorde at jeg ikke hadde tid til å skrive noen ord.

Det var mer det med de afghanske flyktingene som Catbert minnet meg på her om dagen. Og jeg begynte å tenke. Ja, ikke bare på flyktingene, men på alle afghanere som sliter på grunn av konfliktene og nøden i landet sitt. Jeg tenker ikke bare på afghanerne, men på alle egentlig. De færreste her på jorda har det sånn som meg. Jeg har alt jeg kan ønske meg, ja - jeg har mer enn jeg egentlig klarer å forstå og sette pris på.

Derfor blir ikke dette en artikkel om spa. Jeg lover at den kommer, garantert, men ikke akkurat nå.

Akkurat nå vil jeg heller dele dette diktet. I år er det dessuten 100 år siden han ble født. Men det finnes alltid en grunn til å lese diktene hans. Jubileum eller ikke. Olav H. Hauge. Derfor:

Til eit Astrup-bilete

Kan henda drøymde dei um dette her

å møtast på ein klote, på ein stad

der hegg og apal stend i syreblad

og blømer slik ei dulgrøn vårnatt nær

ved fjorden? Vera saman, planta bær

og så ein innvigd åker rad for rad

med urter bak ein steingard som dei la

kring helga lundar, dei som fyre fer?

Dei er i riket sitt og sår si jord.

Og vårnatti er ljos av draum og gror.

Dei legg kje merke til at ein kjem stilt

i snjoskaret og stig på vatnet no.

Men då dei natta, såg dei månen vod

i gullserk ute der so unders mildt.